Jeg vil ikke stå opp. Jeg vil ikke legge meg!

Hver morgen er jeg like forbanna trøtt. Og det verste jeg hører er folk som sier at da må jeg bare legge meg tidligere! Det fungerer ikke slik. Jeg kan legge meg klokken 8 om kvelden, og fortsatt være svimetrøtt klokken 7 neste morgen. Med andre ord: jeg er altså like trøtt hver morgen uavhengig av antall timer søvn.

Det er som om det er selve tidspunktet det er noe i veien med. Som om kroppen min bare ikke kan stå opp klokken 7 om morgenen. Det kan den selvsagt, og det gjør den også ved behov. Og slik verden er innrettet gjør dette behovet seg gjeldende irriterende ofte! Men kroppen gjør det bare høyst motvillig, og under tvang. Dessuten er det ikke bare kroppen som er trøtt om morgenen. Det er hodet også.

 

B menneske2

Mandag morgen burde ikke begynne før tirsdag klokken elleve!

Langt, langt borte registrerer hodet en lyd. Det er alarmen på mobiltelefonen som forteller at det nå vil være fornuftig å stå opp. Noen gnager husker jeg at jeg har hørt denne lyden, andre ganger ikke. Men hver morgen finner armen veien bort til snus knappen, og gir den et trykk. Dette gjentar seg noen ganger, helt til jeg allerede er en halvtime for sent ute. Da står jeg opp, innser hvor sent det er, og skynder meg alt jeg kan. Når jeg raser ut døren en halvtime senere har jeg ofte glemt mobilen igjen på hodeputen – og noen ganger er jeg langt nedi veien før jeg innser at jeg fortsatt har tøflene på!

Jeg er ikke glad i selvpining. Så når jeg må tvinge meg selv til å stå opp på et tidspunkt jeg nesten ikke er i stand til det, blir jeg sur. Og tverr. Og gretten! Dette går ut over mine omgivelser. Det går ut over alle som er så dumme å snakke til meg før dagen er godt i gang, og jeg begynner å bli klar for tilsnakk. Som regel ikke før etter minst to kopper kaffe! Og dersom noen er så uhyggelige at de snakker til meg for tidlig, finnes det ingen grensen for hvilke frekkheter jeg kan komme til å svare med. Misforstå ikke, jeg vil virkelig ikke være uhøflig og vanskelig. Men dette er også noe som ligger utenfor min kontroll når jeg er så trøtt.

B menneske3

Det finnes ikke nok kaffe i verden når klokken er hall syv om morgenen. Det er for tidlig å stå opp uansett!

Selv etter to kopper kaffe er det fortsatt en ting som godt kan vente enda et par timer. Nemlig møter. De fleste bedrifter synes visst at det beste tidspunktet for møtevirksomhet er om morgenen – eller i hvert fall før lunsj. En ting er å komme såpass til hektene at det går an å snakke normalt til folk og kanskje lese litt mail. En annen ting er å bli våken nok til å sitte i ro å høre på noe uinteressant uten å sovne. Omtrent 10 minutter inn i et formiddagsmøte begynner det å bli vanskelig å holde øynene åpne. Og etter en halvtimes tid kjenner jeg at hodet rykker til innimellom, og forstår at jeg ikke lenger bare er våken..

Ut på ettermiddagen kommer det seg, men jeg føler meg i grunnen ikke helt våken før utpå kvelden. Når andre begynner å gjespe, begynner å jeg å lure på hva jeg skal ta meg til. Når andre snakker om å ta en tidlig kveld, forstår jeg ikke hvordan de i det hele tatt får det til. For all del, jeg har forsøkt! Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har ligget i sengen klokken 10, og stirret i taket. Å stirre i taket er det verste jeg vet. Og etter å ha ligget slik en time eller to, begynner jeg i irritere meg over at jeg kunne brukt den tiden på så mye annet. På samme måte som kroppen nekter å våkne klokken 7 om morgenen, vil den heller ikke sovne klokken 10 på kvelden. Det går bare ikke. Ikke klokken 11 heller for den saks skyld.

B mennekse

Jeg blir bare irritert når folk ønsker meg god morgen. Vi B mennesker har ingen gode morgener!!

Den største utfordringen med dette før jeg kanskje når jeg må rekke et morgenfly. Jeg tar selvsagt aldri morgenfly av eget ønske. Men som med så mye annet, er det jo ikke alltid man veldig tidspunktet selv. Hvis utenlandsflyet går klokken halv åtte, må jeg møte på flyplassen klokken halv seks. Selv ikke baren på flyplassen er åpen så tidlig (den åpner klokken seks). Med en time på badet og en halvtimes reisetid til flyplassen, betyr det at jeg må stå opp klokken fire. For meg å stå opp klokken fire, etter et par timer søvn, er jo tilnærmet umulig. Og å legge meg klokken 9 om kvelden for å få tilstrekkelig med søvn, er like umulig. Så da kommer det samme spørsmålet opp hver gang. Er det mer hensiktsmessig å bare la være å gå å legge seg. Da er jeg i hvert fall sikker på å rekke flyet. Men den påfølgende dagen etter ankomst blir jo ikke noe særlig god…

De kaller meg B menneske. Det kan vel være det samme hva de kaler det. Jeg synes det er interessant at de har funnet ut hva det er, hva det kommer av, og hvordan det blir problematisk. Men ikke hvordan det kan løses. Dermed svimer vi B mennesker rundet med kaffekoppene våre. Og prøver å tilpasse oss et samfunn som er tilrettelagt for morgenfugler.

Ta denne testen og sjekk om du også er B menneske.

 

facebook 3 twitter 3

Følg oss                   Følg oss

 

Les også

1 comment for “Jeg vil ikke stå opp. Jeg vil ikke legge meg!

  1. 24. august 2016 at 08:14

    Janne: Jeg fikk – Du er verken A- eller B-menneske. Eller kanskje midt mellom.

Legg inn en kommentar